nattravn (caprimulgus europaeus) på Hvaler

Jeg er godt kjent med nattravnens biotoper både i Sørmarka og på Hvaler. På disse stedene er det en grei sak å finne nattravn en sommernatt. Jeg har også skremt opp nattravn flere ganger på dagtid på disse stedene. Man ser fort at nattravnen ikke er komfortabel med å være i flukt på dagtid.

Etter en kort, litt vinglete flukt setter nattravnen seg ned i litt vegetasjon i en bergsprekk. Øynene myser, for å kamuflere de store øynene. Nebbet er bitte lite, den trenger ikke nebb for å fange sitt bytte. Utenfor nebbet er en rad med store stive fjær. Fuglens gap går helt ut dit - lite nebb, men et kjempegap. Fuglen flyr med åpent gap i sommernatta og fanger store feite nattsvermere.

På nytt er nattravnen på vingene, den flyr raskt, følger topografien lavt og setter seg på nytt i skjul. 

 

På nytt i skjul med mysende øyne. Fjærdrakta virker glinsende, skjellaktig. Vingene i kryss over ryggen. Mellom hver flukt har ikke fuglen flydd mer enn omlag ti meter. Jeg vil ikke stresse den mer, lar den være i fred og tusler videre over svaberget her ute på Asmaløy på Hvaler. 

Å, den som var en løvetann

Jeg skjønner godt de som tok løvetanna inn i landet for å pryde sin hage. En vakker og fascinerende blomst.



Bare synd den er så villig til å vokse og spre seg. Vi liker jo ikke det vanlige, og synes det er stas når plantene trenger vår omsorg for å trives.



For mange år siden brukte jeg en del tid på å luke bort denne blomsten. Idag er det den som sørger for at plenen er grønn, og samtidig gir den vakre gule blomster gjennom hele sommeren.



Det er god tidtrøyte å plukke en frøsatt stengel og blåse de fallskjermopphengte frøene langt av sted. Kanskje over til naboen, som fortsatt står der med baken i været og løvetanntrekker å hånda.
Han lærer nok snart han òg.

Skjærpiplerke

Mulig jeg tar feil, men jeg tror dette er en skjærpiplerke.
Bildet er tatt på Asmaløy, Hvaler den 24. juni 2010. Jeg føyer meg da inn i rekken av de som ser fram mot våren. Men, det er ingen bråhast. Vi har en fin tid framover og det haster absolutt ikke med mildvær nå.

Bloddråpesvermernes hemmelighet

Jeg kan vel ikke påstå at jeg er ekspert på bloddråpesvermere, jeg så mitt første eksemplar på Nordre Sandøy i fjor. Det var en liten bloddråpesvermer, Zygaena viciae, som er rødlistet i Norge. I sommer dukket det imidlertid opp et utall på flere lokaliteter på Vesterøy og Asmaløy midt i juli. Dette var individer av både den lille, men flest av den vanligere seksflekket bloddråpesvermer, Zygaena filipendulae. I et par uker fikk jeg muligheten til å studere disse flotte sommerfuglene, før de plutselig ikke lengre var der.



Liten bloddråpesvermer, Zygaena viciae


De viste seg å være utrolig tillitsfulle og det var ikke noe problem å rigge til med stativ og fotografere dem der de satt på de lilla blomstene til blåknappen. Her satt de rolig i lange tider og flyttet kun på snabelen tidvis for å få tilgang på mer nektar. Etterhvert ble dette ganske kjedelig, jeg ventet på at de skulle fly for å forsøke på noen fluktbilder. Det var da jeg oppdaget det besynderlige med bloddråpesvermerne. Andre insekter flyr jo om de blir forstyrret. jeg forsøkte med litt brå bevegelser og etterhvert litt knipsing på blomsten. De satt om mulig enda roligere på blomsten. Ytterligere provokasjon førte til at de lot seg falle som paralyserte mot bakken. Der ble de liggende ofte med de røde undervingene opp innimellom vegetasjonen. Etter noen minutter i paralyse våknet de til og fløy av gårde. Dette må være en adferd bloddråpesvermerne benytter som en overlevelsesstrategi. Med sin svarte og rødflekkete kropp signaliseres at de er et giftbeger. Vitenskapen bekrefter at de faktisk er giftige. Denne fargekoden redder med andre ord både bloddråpesvermeren selv og deres potensielle fiender. For å få dem til å fly, må du ta insektet fra blomsten over i hånden. Holdes hånden høyt nok vil den velge å fly framfor å falle mot bakken. Problemet da er å klare dette samtidig som kameraet holdes klart.
Det hele viste seg enklere når de oppholdt seg på de gule blomstene til alanten. Disse er trolig ikke så rike på nektar, derfor flyttet bloddråpesvermerne oftere på seg. Men, uansett ikke enkelt å få gode fluktbilder.





Seksflekket bloddråpesvermer, Zygaena filipendulae


Et lite paradoks til slutt - grønn metallsvermer, Adscita statices, tilhører også familien bloddråpesvermere, Zygaenidae. Selv om den mer ser ut som et mintdrops enn et giftbeger. Og den flyr selvsagt avgårde om den blir provosert. Flukt eller paralyse er selvsagt ingen bevisst strategi fra insektenes side. Det er bare slik at de individer som har valgt feil strategi ikke har ført sine gener videre. Et paralysert mintdrops blir fort sett på som en godbit.


Grønn metallsvermer, Adscita statices


Alle bilder tatt håndholdt med Nikon D300 og 300mm f4.

Bloddråpesvermer - exit

Disse vakre svermerne er fascinerende skapninger. Jeg har gjennom ett par uker i sommer lært dem å kjenne. Jeg forsøkte med fluktbilder og det viste seg å være en utfordring. Dette bildet er tatt med 300mm f4 med nærgrense på 1,5 meter, det blir nesten en makro. Bildet er vel egentlig et nestenbilde, men litt artig. Så jeg velger å vise det. Det er egentlig det siste bildet i serien, jeg starter der. Jeg kommer tilbake med flere bilder og litt tekst om hva jeg lærte om bloddråpesvermerne i felt i sommer.

Blåvinge

Bilder av sommerfugler blir ofte veldig likt det man ser i gamle montere hvor sommerfugler med utspilte vinger er montert med en nål gjennom hodet. I felt er det en utfordring å reindyrke motivet, finne en ryddig scene og prøve å unngå de kjedelige rett ovenfra med utspilte vinger bildene. Å få sylskarpe bilder vanskeliggjøres først og fremst av bevegelse. Enten det er vinden, motivet eller egen ustøhet som er årsaken, eller oftest en kombinasjon av disse. Kanskje det helt skarpe ikke er like viktig som å fange bevegelse og litt handling.

Ålesund - pub, frelse og kunst

Ja, det er vel hva Ålesund har å by på. Bortsett fra shopping, sjøfart og fiske. Og det er vel ikke så dårlig? Var en tur innom Ålesund på forsommren, etter mitt Rundebesøk. Jeg har en haug av bilder som viser Ålesund, slik alle andre har sett og fotografert Ålesund. Pene bilder, og med litt kreative utsnitt kunne de blitt noe å vist fram. Men, jeg lar de ligge for denne gang.

Har valgt et par bilder som passer med overskriften.


"Pub eller frelse", alle sjømenns umulige valg. Enten de faktisk reiser til sjøs, til lands eller bare i sin egen tid. Pub'en er jo enkel å velge her og nå, frelse kan vente!



På vei opp til byparken møtte jeg på disse to. Har lært av noen kreative karer fra Siggerud at man av og til må skyte fra hofta, og det ble et par diskret skudd. Jeg vil ikke påsto jeg fulgte etter dem, det ville jo vært upassende. Men, litt seinere sto jeg inne i Ålesund kunstforenings praktfulle bygg vis a vis byparken. Der ble jeg ønsket velkommen av en glad hund som med fremdeles våte poter sørget for at min lyse sommerbukse var klar for vask. Selv om jeg da sto inne i utstillingslokalet en dag før det egentlig åpnet, fikk jeg lov å ta en titt.
Ålesund kunstforening
Utstillingen er fortsatt åpen, absolutt verdt et besøk. Og verdt et besøk er dette senteret selv etter den 15. august.

Nattravn

Om ett halvt år nå, er det tiden for å oppleve sommerens vakreste eventyr. Nattravnspill, en helt eventyrlig opplevelse. Største ufordring er knott og mygg.


I motsetning til orrfugl- og tiurleik behøver man ikke ligge i skjul. Med lydavspilling av nattravnens karakteristiske sang, er det flere fugler på plass omtrent umiddelbart. Bildene er teknisk sett ingen blinkskudd, men det er stemningen som er det primære. Og jeg håper jeg klarer å formidle litt av den.

En smal månesigd bidrar ikke mye til lyssetting.

Blitsen reflekteres i nattravnens lyssterke øyne.

Stein Kr