Strevoppbråtan, Gaupesteinmarka

Naturen har en plan, den skal ta denne gamle rydningen tilbake. Da Gottfrid Eriksson flyttet herfra på slutten av 1970-tallet begynte ospa å ta over den lille åkerlappen her oppe på Strevoppbråtan.

Før det regjerte Gottfrid her, han var en allsidig håndtverker og tjente litt rundt om på gårdene. Ellers jakta han litt inne på skauen. Det var bare til eget hushold, så det var vel ingen som brydde seg så mye med det. Folket nede på Strevopp, i skaukanten ved et av landets beste landbruksområder, leide bort plassen her oppe i skauen for 12 kroner måneden. Det ble lagt inn telefon for at eneboeren skulle ha en viss kontakt med omverdenen. Televerket prøveringte nede fra Strevopp, men ingen svarte. Montøren lurte på om ikke Gottfrid hadde hørt telefonen ringe. "Jag befatter mig inte med den der aparaten" - svarte Gottfrid.

Ospa vokste høyt og etterhvert fulgte grana og bjørka etter. Idag er ospa felt, beverfamilien nede i Asgjerudtjern trenger materialer til dammen og mat for vinteren. Låvebygningen er for lengst rast ned, bare en murvegg står fortsatt igjen. Skorsteinen på stua har rast og lagd en stor åpning i taket. Naturens neste trekk er å tvinge stua ned i plan med bakken og la grana ta over åkerlappen. Etter at beveren har felt ospa ligger alt til rette for det.
Dette var en kort beretning om naturens dynamikk, hvor mennesket blandet seg inn i en kort periode på ett par hundre år. Når området litt lengre inn i Gaupesteinmarka nå blir naturreservat vil naturens dynamikk regjere helt på egenhånd. Med de hogstmetodene som er benyttet de siste 70 år er det helt avgjørende for naturmangfoldet at menneskelig aktivitet blir stengt ute fra større områder. Om ikke de nordlige barskogene overgår de tropiske regnskoger når det gjelder biologisk mangfold, gjør de faktisk det når det gjelder å holde på klimagasser. Litt av de milliardene som benyttes på usikre frikjøpprosjekter av tropisk regnskog, burde benyttes for å kjøpe fri og verne barskog som faktisk har en betydelig klimagevinst.

Eventyrskogene forsvinner

Premie til den som finner fram til stien gjennom Eventyrskogen på bildet.

Dessverre for seint, stien finnes ikke lengre og heller ikke Eventyrskogen den går igjennom. Dette var en klassisk blåmerket sti som snirklet seg gjennom gammelskogen på vei nordover fra Vientjern i Gaupesteinmarka.

Det drives rovdrift på det som er igjen av gammelskog i Norge. Det er snart bare den eldste og mest verneverdige skogen igjen å hugge. Opplevelsesrik Eventyrskog med rikt biologisk mangfold. De fleste av våre sjeldne arter lever i slike skoger. Det massive flathugstregimet som er ført etter siste verdenskrig har i liten grad gitt ny hogstmoden skog. Det vil enda gå ti til tyve år før det er hogstmodent virke som monner på gamle hugstflater. Og i mellomtiden forsvinner våre siste gammelskoger, med myndighetenes velsignelse og økonomiske støtte.
Skogbruket benytter tabloide argumenter og påstår dagens skogbruk er bærekraftig, tilveksten er større enn noensinne. De argumenterer med klima og CO2 balanse. Tilveksten på gamle hogstflater er positivt, men hogst av den siste gammelskogen er det ikke. Gammel nordlig barskog binder mer CO2 enn tropisk regnskog på samme areal. I våre skoger er det meste av dette bundet i jordsmonnet og i myrpartier. Ved avvirking frigjøres mye av denne klimagassen som har blitt bundet i jordsmonnet i en sammenhengende prosess fra siste istid.
Vi må klare å holde på flere tanker samtidig. Vi kan ikke ofre biomangfoldet i gammelskogen for å kunne forbruke like mye energi som før. Og hogst av gammelskog redder uansett ikke klimaet, det gir faktisk et negativt bidrag. Det er selvsagt lønnsomt for skogbruket, særlig med subsidier i tillegg. Og det siste er ikke en del av skogbrukets tabloide argumentasjon.

Sabima: Bruk av skog i klimasammenheng
Eventyrskogene i Gaupesteinmarka