Fjellet som fødte en rullesteinstrand

Myten forteller om den store innlandsisen som fraktet med seg fragmenter fra alle Norges fjell hit ut til kysten.
Troverdig?
Tja!
Av og til kommer man over slike forsteinede spor etter fjellfødsler. En rullesteinstrand er ikke annet enn en ganske nyfødt skokk med småfjell. Disse fjellungene kan i løpet av millioner av år vokse seg til nye store fjell.
;)
Ønsker alle en forsatt fin jul og et godt Nyttår.

Julehilsen

Jeg fant denne julekrybba i en vannpytt på vei inn til Strevoppbråtan sist helg.

Ønsker alle som titter innom en riktig god Jul og et godt Nyttår!

Strevoppbråtan, Gaupesteinmarka

Naturen har en plan, den skal ta denne gamle rydningen tilbake. Da Gottfrid Eriksson flyttet herfra på slutten av 1970-tallet begynte ospa å ta over den lille åkerlappen her oppe på Strevoppbråtan.

Før det regjerte Gottfrid her, han var en allsidig håndtverker og tjente litt rundt om på gårdene. Ellers jakta han litt inne på skauen. Det var bare til eget hushold, så det var vel ingen som brydde seg så mye med det. Folket nede på Strevopp, i skaukanten ved et av landets beste landbruksområder, leide bort plassen her oppe i skauen for 12 kroner måneden. Det ble lagt inn telefon for at eneboeren skulle ha en viss kontakt med omverdenen. Televerket prøveringte nede fra Strevopp, men ingen svarte. Montøren lurte på om ikke Gottfrid hadde hørt telefonen ringe. "Jag befatter mig inte med den der aparaten" - svarte Gottfrid.

Ospa vokste høyt og etterhvert fulgte grana og bjørka etter. Idag er ospa felt, beverfamilien nede i Asgjerudtjern trenger materialer til dammen og mat for vinteren. Låvebygningen er for lengst rast ned, bare en murvegg står fortsatt igjen. Skorsteinen på stua har rast og lagd en stor åpning i taket. Naturens neste trekk er å tvinge stua ned i plan med bakken og la grana ta over åkerlappen. Etter at beveren har felt ospa ligger alt til rette for det.
Dette var en kort beretning om naturens dynamikk, hvor mennesket blandet seg inn i en kort periode på ett par hundre år. Når området litt lengre inn i Gaupesteinmarka nå blir naturreservat vil naturens dynamikk regjere helt på egenhånd. Med de hogstmetodene som er benyttet de siste 70 år er det helt avgjørende for naturmangfoldet at menneskelig aktivitet blir stengt ute fra større områder. Om ikke de nordlige barskogene overgår de tropiske regnskoger når det gjelder biologisk mangfold, gjør de faktisk det når det gjelder å holde på klimagasser. Litt av de milliardene som benyttes på usikre frikjøpprosjekter av tropisk regnskog, burde benyttes for å kjøpe fri og verne barskog som faktisk har en betydelig klimagevinst.

Seinhøst på Hvaler

Spurvugle på Spjær ønsker de nye beboerne på småbruket ved Spjærkilen velkomne.

Tåka driver inn og gir et flott lys her sydvest på Asmaløy

Lets dance . . .

. . . ta på de rø' skoa og dans ivei!

- fritt etter David Bowie.

Verneplanen for Gaupesteinmarka er nå, etter fire år, ferdigbehandlet hos Fylkesmannen i Østfold, oversendt Direktoratet for Naturforvaltning som umiddlelbart sendte den med anbefaling videre til Miljøverndepartementet. Det er totalt 18 verneområder i Norge som i høst, om budsjettet er tilstrekkelig, blir lagt på kongens bord for signering. Med det vil Gaupesteinmarka naturreservat på 6.568 dekar bli vernet for all framtid mot hogst og andre tekniske inngrep. I verste fall blir vedtaket liggende til over nyttår, men det kan vi leve med. Selv har jeg gjennom Naturvernforbundet i Ski jobbet for å få til et verneområde her inne i snart 20 år, registrert rødlistearter og Eventyrskog. Påklagd hogster og lagd litt leven innimellom, men i hovedsak holdt et lavt konfliktnivå. Allianser med personer og foreninger som deler interessen for vern og bidrar med å holde saken varm har vært viktig.
Til slutt ble det den såkalte "Frivillig vern"-modellen som ble løsningen. Her får grunneierne realisert verdien i skogen uten å måtte ta den konflikten det ville blitt å føre skogsmaskiner inn i hjertet av Gaupesteinmarka.
2010 var Naturmangfoldåret, 2011 er Skogens år og 2012 blir Gaupesteinmarkas år. Vi håper å få til en større markering når vernevedtaket er på plass.
Invitasjon kommer!

Endelig verneområde
Gaupesteinmarka blir naturreservat
Frivillig vern

Ja, der kommer du endelig . . .

. . . vi flyr snart!

Metallvannymfe

Maur, klatrende ned en tistel

Ned fra utsikten

Enn om vi kledde fjellet?

Akerøydagen - 2011

Akerøya fort ble gjennom mange år i slutten av forrige århundre restaurert fra en haug med stein til den festningen vi idag ser. Det meste av dette arbeidet ble utført på dugnad av ivrige lokale entusiaster. Hundre år før dette ble hele festningen skutt i grus av den norske marine, det var vel kanskje god trening?
Det er nå igang arbeid med å sikre festningen slik den framstår idag. Det vil si at det skal gjøres tiltak som konserverer dagens tilstand. Dette er viktig fordi vi ser at murene er i forfall blant annet pga frostsprengning. Mye av finansieringen vil bli gjennom ulike offentlige midler, men det er også behov for frivillige til dugnadsarbeid.
Litt dramatikk ble det på søndagen, da MS Skjærhalden fikk motorstopp rett under den første salutten. Den gamle damen drev mot land, og MB Sjøblomsten hindret med sekunders margin baugen å treffe solid grunnfjell på Akerøya. Alt ordna seg til slutt, og en ny salutt ble det da damen endelig var trygt fortøyd.

Blåklokka og snutebilla

Jeg har brukt noen dager i blomsterenga og studert det som skjer av erotikk og dramatikk. Blomster og bier og hva de bedriver har vi alle lært på skolen. Men hvilket inngrep krabbeedderkoppen gjør i blomseterengas paradisiske harmoni gikk læreren forbi i taushet. Heller ikke snutebillas hemmelige liv i en blåklokkeblomst var en del av barndommens lære. Denne billa som kun er 2-3 millimeter lang legger de færreste merke til. Med det riktige utstyret solid plassert på stativ kan man i vinkelsøkeren i ro og fred studere denne minielefantens gjøren på en blåklokkeblomst. Håper å komme tilbake med flere skildringer fra blomsterenga i løpet av sommeren.

Linnea

Carl von Linné hjalp oss med å finne orden i det biologiske mangfoldet. Hans favoritt var denne knapt centimeterlange blomsten. Du må legge deg på magen i skogbunnen for å se dens skjønnhet. Det var ikke god skikk for en botaniker å kalle opp en blomst etter seg selv, men Linné fikk hjelp av en kollega og planten fikk det latinske navnet Linnaea borealis. Borealis betyr nordlig, og det er nettopp i den boreale barskogen vi finner denne vakre planten.

Krabbeedderkopp

Krabbeedderkoppen er blomsterengas kameleon. Fargen tilpasses den blomsten den jakter fra. Den kan sitte på kanten av prestekragens blomst i timesvis med klørne i angrepsposisjon. Det er flere små insekter som kravler rundt på blomsten, men krabbeedderkoppen er ute etter større bytte. Blomsterflua er en favoritt.


For en blomsterflue er det ikke lett å se de fire angrepsklare klørne.


Det kom et skikkelig regnskyll, men edderkoppen holdt stand. En stor dråpe som landet midt i blomsten fikk edderkoppen til å angripe. Ingen fangst denne kvelden.

blomster og insekter

Darwin fortalte oss tidlig at enkelte blomster og insekter er så sterkt knyttet til hverandre at den ene arten ikke overlever om den andre forsvinner. I Norge er vi kjent med sjeldne arter av blomster og sopp som har knyttet enda sjeldnere insekter til seg. Insektene er svært sjeldne fordi plantene de er avhengige av er sjeldne. Plantene er sjeldne fordi deres leveområder er under press. Enten ved at vi beslaglegger areal til utbygging. Ved at skjøtselsbetingede biotoper ikke lengre underlegges skjøtsel, som f eks beite og slott. Eller ved at kontinuitetsbetingede biotoper blir hardt utnyttet, som f eks flatehogst i gammel naturskog.





Når man kryper rundt i vegetasjonen med påmontert macroobjektiv (på kameraet), dukker det tidvis opp insekter man aldri har sett før. Ikke sikkert disse er sjeldne, men det kan jo tenkes at flua på myrkongla nettopp foretrekker myrkongle. Og at den gjennom tusener av generasjoner har tilpasset en form for sameksistens som kanskje også er gjensidig. På en slik måte at om myra dreneres og myrkongla tørker ut, forsvinner også flua. Kanskje ikke så farlig, men ta det som et eksempel på at vår rovdrift på naturen ofte har større konsekvenser enn det vi klarer å utrede oss fram til på forhånd.

Å, den som var en løvetann

Jeg skjønner godt de som tok løvetanna inn i landet for å pryde sin hage. En vakker og fascinerende blomst.



Bare synd den er så villig til å vokse og spre seg. Vi liker jo ikke det vanlige, og synes det er stas når plantene trenger vår omsorg for å trives.



For mange år siden brukte jeg en del tid på å luke bort denne blomsten. Idag er det den som sørger for at plenen er grønn, og samtidig gir den vakre gule blomster gjennom hele sommeren.



Det er god tidtrøyte å plukke en frøsatt stengel og blåse de fallskjermopphengte frøene langt av sted. Kanskje over til naboen, som fortsatt står der med baken i været og løvetanntrekker å hånda.
Han lærer nok snart han òg.

Jettegryte og kattugle

Lørdagens prosjekt var en tur inn i Lindalen på Spjærøy for å måle og ta bilder av den kanskje mest ekstreme jettegryta på Hvaler. På Hvaler er det utallige
jettegryter av ganske ulike utforminger. Jeg skremte opp en rovfugl, hønsehauk antok jeg på vei inn. Denne fikk jeg se mere til siden. Jeg målte jettegryta til 285 cm dybde og 64 cm i minste diameter i åpningen! Målet var å få til et bilde lignende kumlokkmannen i Bratislava. Ganske slitsomt egentlig å henge etter armene i en trang jettegryta som er nesten 3 meter dyp.






Ganske fornøyd med dagens prosjekt er jeg tilbake der rovfuglen fløy opp. Jeg har glemt fuglen, men blir var en litt merkelig tørrstubbe. Tørrstubben flyr vekk og viser seg å være en kattugle. Den blir da oppdaget og mobbet av småfugl. Rett bak meg henger uglekassa, og et litt trøtt dunnøste titter ut for å sjekke om mor er i trøbbel.

Akerøya

Østfold botaniske forening inviterte forrige helg til utflukt til Akerøya. Med Jan Ingar Båtvik som turleder blir det alltid interessant. Hans evne til å formidle botanikerens entusiasme for knapt synlige planter er imponerende. Med på turen var også fotograf Bjørn Frostad som leverte en interessant miniworkshop. Denne billedreportasjen har mest fokus på det arbeidet som foregår på Akerøya ornitologiske stasjon. De som for dagen var stasjonert der ute viste full kontroll når det gjaldt å håndtere fugler, men også utmerkede pedagogiske evner og kunnskap om lokal geologi og historie.
Forøvrig brakte Hvalerfergenes Olava oss trygt fra Skjærhalden ut til Akerøya og tilbake igjen.

Skog , variasjoner

I anledning skogens år kommer her en liten serie for å vise hvor forskjellig en skog kan være en annen skog.

Spjærøy Kapell, Kristus og munken

Spjærøy Kapell ble reist på Dypedal av lokale stenhuggere i perioden 1889 til 1891. Granitten som kirken er bygget av er også en lokal ressurs. Kirken har en vakker og livfull fasade, slik Hvalernaturen også er vakker og livfull. Kirkedøra sto åpen og jeg fikk noen bilder hvor en lysende Kristusfigur kan skimtes inne i kirkerommet.



Under etterbehandling av bildene dukker det en kappekledd figur fram som med bøyd hode ser ut til å ha en åndelig dialog med Kristusfiguren.



Har Spjærøy kapell sin egen gjengående munk? Eller hvem kan denne figuren med den fotside jordfargede munkekappen være?

På orreleik i Gaupesteinmarka

Eventyrlig opplevelse å ligge i skauen og plutselig bli vekket av et kraftig tsjoo. Halv fem var leiken igang for fullt. Det var en god del fugl, men fortsatt ganske mørkt. Det viste seg etterhvert at min sporing tidligere i våres likevel ikke medførte plassering av kamuflasje med kirurgisk presisjon. Etter første runde av spillet hadde jeg ikke festet en eneste orrhane til brikka. Etter en times tid med ro, var spillet igang igjen. Nå var et par av hanene så greie at jeg fikk tatt en del bilder. Det var litt avstand til fuglene, men da satser jeg på miljøbilder i stedet for de spektakulære closeup kampbildene. De får vente til en annen gang.

Rådyrbukk i tåkedis

Fullmånetur til Orremåsan

Den største fullmånen på 19 år og pent vær fristet til en kveldstur i Gaupesteinmarka. Turen startet fra Granerud i lav vintersol. Mine smørefrie fjellski viste seg ypperlige til å gå utenfor løypene, de gav godt feste i den krame snøen. Så da fikk jeg sjekket noen spillplasser på veien innover. Tilbake på Orremåsan begynte mørket å senke seg. Ingen måne var å se, men den blåeste kveldshimmelen jeg noensinne har sett lå over myra. Klokka syv begynte det å lysne over noen furutrær i øst. Månen steg raskt opp, stativ med kamera og en 300 mm ble rigget til. Jeg tenkte å teste lunar 11 metoden, men det ble for lite lys. Problemet var at månen var dekket av et slør av skyer. Det bildemessige her på Orremåsan ble ikke det beste. Jeg dro hjemover, månen var stort sett i skjul bak åsryggene her inne, så det var temmelig mørkt. Nedkjøringa til Vientjern ble tøff. Jeg satte utfor og lot skia følge sporet. Det gikk ganske fort og jeg hadde nok ikke helt kontroll, men ergelig å skrubbe når det først er godt føre.





Vel hjemme rigget jeg til utstyret på terassen. Månen lyste nå klar på en skyfri nattehimmel. Lunar 11 metoden ser ut til å gi det den lover. Metoden går ut på å stille blender 11, lukker 1/100 sekund og iso 100. Jeg benyttet for øvrig lukker 1/200 sekund og iso 200.

Hvaler, status etter Godafoss

Tre uker etter grunnstøtingen tok jeg en tur til Hvaler for å sjekke status etter oljeutslippet. Tilsynelatende har vi vært veldig heldige på Hvaler. Jeg så ikke tegn til olje, verken i strandkanten, i sjøen eller i isflak. Det var en del fugl å se, mye ærfugl men veldig få knoppsvaner. Fuglene så friske og i hovedsak reine ut. Men, vel hjemme bak skjermen så jeg at veldig mange fugl hadde oljeflekker i fjærdrakta. Ingen av de fuglene jeg observerte var så tilgriset at jeg vil vurdere det som kritisk.
Jeg var på følgende steder: Skjærhalden, Storesand, Vikerhavn, Huserstøet og Spjærodden.


Denne ærfuglen ser ut til å ha unngått oljesøl i fjærdrakta.



Gråmåke ved Storesand med oljsøl i fjærdrakta.



Disse knoppsvanene i Vikerhavn så nærmest litt brydde ut. Ikke helt fine i fjærdrakta.



Denne ærfuglen poserer nærmest for å vise fram det tilsølte brystet. Det lå en god del ærfugl i Vikerhavn, en del av dem var en god del mer tilsølte enn denne.

Skogen våkner

En lang snørik vinter går nå mot vår. Fuglene har en optimistisk sang, og på orremyra begynner det å bli aktivitet.



en engel har landet