Julehilsen

Jeg fant denne julekrybba i en vannpytt på vei inn til Strevoppbråtan sist helg.

Ønsker alle som titter innom en riktig god Jul og et godt Nyttår!

Strevoppbråtan, Gaupesteinmarka

Naturen har en plan, den skal ta denne gamle rydningen tilbake. Da Gottfrid Eriksson flyttet herfra på slutten av 1970-tallet begynte ospa å ta over den lille åkerlappen her oppe på Strevoppbråtan.

Før det regjerte Gottfrid her, han var en allsidig håndtverker og tjente litt rundt om på gårdene. Ellers jakta han litt inne på skauen. Det var bare til eget hushold, så det var vel ingen som brydde seg så mye med det. Folket nede på Strevopp, i skaukanten ved et av landets beste landbruksområder, leide bort plassen her oppe i skauen for 12 kroner måneden. Det ble lagt inn telefon for at eneboeren skulle ha en viss kontakt med omverdenen. Televerket prøveringte nede fra Strevopp, men ingen svarte. Montøren lurte på om ikke Gottfrid hadde hørt telefonen ringe. "Jag befatter mig inte med den der aparaten" - svarte Gottfrid.

Ospa vokste høyt og etterhvert fulgte grana og bjørka etter. Idag er ospa felt, beverfamilien nede i Asgjerudtjern trenger materialer til dammen og mat for vinteren. Låvebygningen er for lengst rast ned, bare en murvegg står fortsatt igjen. Skorsteinen på stua har rast og lagd en stor åpning i taket. Naturens neste trekk er å tvinge stua ned i plan med bakken og la grana ta over åkerlappen. Etter at beveren har felt ospa ligger alt til rette for det.
Dette var en kort beretning om naturens dynamikk, hvor mennesket blandet seg inn i en kort periode på ett par hundre år. Når området litt lengre inn i Gaupesteinmarka nå blir naturreservat vil naturens dynamikk regjere helt på egenhånd. Med de hogstmetodene som er benyttet de siste 70 år er det helt avgjørende for naturmangfoldet at menneskelig aktivitet blir stengt ute fra større områder. Om ikke de nordlige barskogene overgår de tropiske regnskoger når det gjelder biologisk mangfold, gjør de faktisk det når det gjelder å holde på klimagasser. Litt av de milliardene som benyttes på usikre frikjøpprosjekter av tropisk regnskog, burde benyttes for å kjøpe fri og verne barskog som faktisk har en betydelig klimagevinst.

Lets dance . . .

. . . ta på de rø' skoa og dans ivei!

- fritt etter David Bowie.

Verneplanen for Gaupesteinmarka er nå, etter fire år, ferdigbehandlet hos Fylkesmannen i Østfold, oversendt Direktoratet for Naturforvaltning som umiddlelbart sendte den med anbefaling videre til Miljøverndepartementet. Det er totalt 18 verneområder i Norge som i høst, om budsjettet er tilstrekkelig, blir lagt på kongens bord for signering. Med det vil Gaupesteinmarka naturreservat på 6.568 dekar bli vernet for all framtid mot hogst og andre tekniske inngrep. I verste fall blir vedtaket liggende til over nyttår, men det kan vi leve med. Selv har jeg gjennom Naturvernforbundet i Ski jobbet for å få til et verneområde her inne i snart 20 år, registrert rødlistearter og Eventyrskog. Påklagd hogster og lagd litt leven innimellom, men i hovedsak holdt et lavt konfliktnivå. Allianser med personer og foreninger som deler interessen for vern og bidrar med å holde saken varm har vært viktig.
Til slutt ble det den såkalte "Frivillig vern"-modellen som ble løsningen. Her får grunneierne realisert verdien i skogen uten å måtte ta den konflikten det ville blitt å føre skogsmaskiner inn i hjertet av Gaupesteinmarka.
2010 var Naturmangfoldåret, 2011 er Skogens år og 2012 blir Gaupesteinmarkas år. Vi håper å få til en større markering når vernevedtaket er på plass.
Invitasjon kommer!

Endelig verneområde
Gaupesteinmarka blir naturreservat
Frivillig vern

Enn om vi kledde fjellet?

Linnea

Carl von Linné hjalp oss med å finne orden i det biologiske mangfoldet. Hans favoritt var denne knapt centimeterlange blomsten. Du må legge deg på magen i skogbunnen for å se dens skjønnhet. Det var ikke god skikk for en botaniker å kalle opp en blomst etter seg selv, men Linné fikk hjelp av en kollega og planten fikk det latinske navnet Linnaea borealis. Borealis betyr nordlig, og det er nettopp i den boreale barskogen vi finner denne vakre planten.

Skog , variasjoner

I anledning skogens år kommer her en liten serie for å vise hvor forskjellig en skog kan være en annen skog.

På orreleik i Gaupesteinmarka

Eventyrlig opplevelse å ligge i skauen og plutselig bli vekket av et kraftig tsjoo. Halv fem var leiken igang for fullt. Det var en god del fugl, men fortsatt ganske mørkt. Det viste seg etterhvert at min sporing tidligere i våres likevel ikke medførte plassering av kamuflasje med kirurgisk presisjon. Etter første runde av spillet hadde jeg ikke festet en eneste orrhane til brikka. Etter en times tid med ro, var spillet igang igjen. Nå var et par av hanene så greie at jeg fikk tatt en del bilder. Det var litt avstand til fuglene, men da satser jeg på miljøbilder i stedet for de spektakulære closeup kampbildene. De får vente til en annen gang.

Rådyrbukk i tåkedis

Fullmånetur til Orremåsan

Den største fullmånen på 19 år og pent vær fristet til en kveldstur i Gaupesteinmarka. Turen startet fra Granerud i lav vintersol. Mine smørefrie fjellski viste seg ypperlige til å gå utenfor løypene, de gav godt feste i den krame snøen. Så da fikk jeg sjekket noen spillplasser på veien innover. Tilbake på Orremåsan begynte mørket å senke seg. Ingen måne var å se, men den blåeste kveldshimmelen jeg noensinne har sett lå over myra. Klokka syv begynte det å lysne over noen furutrær i øst. Månen steg raskt opp, stativ med kamera og en 300 mm ble rigget til. Jeg tenkte å teste lunar 11 metoden, men det ble for lite lys. Problemet var at månen var dekket av et slør av skyer. Det bildemessige her på Orremåsan ble ikke det beste. Jeg dro hjemover, månen var stort sett i skjul bak åsryggene her inne, så det var temmelig mørkt. Nedkjøringa til Vientjern ble tøff. Jeg satte utfor og lot skia følge sporet. Det gikk ganske fort og jeg hadde nok ikke helt kontroll, men ergelig å skrubbe når det først er godt føre.





Vel hjemme rigget jeg til utstyret på terassen. Månen lyste nå klar på en skyfri nattehimmel. Lunar 11 metoden ser ut til å gi det den lover. Metoden går ut på å stille blender 11, lukker 1/100 sekund og iso 100. Jeg benyttet for øvrig lukker 1/200 sekund og iso 200.

Skogen våkner

En lang snørik vinter går nå mot vår. Fuglene har en optimistisk sang, og på orremyra begynner det å bli aktivitet.



en engel har landet

Eventyrskogene forsvinner

Premie til den som finner fram til stien gjennom Eventyrskogen på bildet.

Dessverre for seint, stien finnes ikke lengre og heller ikke Eventyrskogen den går igjennom. Dette var en klassisk blåmerket sti som snirklet seg gjennom gammelskogen på vei nordover fra Vientjern i Gaupesteinmarka.

Det drives rovdrift på det som er igjen av gammelskog i Norge. Det er snart bare den eldste og mest verneverdige skogen igjen å hugge. Opplevelsesrik Eventyrskog med rikt biologisk mangfold. De fleste av våre sjeldne arter lever i slike skoger. Det massive flathugstregimet som er ført etter siste verdenskrig har i liten grad gitt ny hogstmoden skog. Det vil enda gå ti til tyve år før det er hogstmodent virke som monner på gamle hugstflater. Og i mellomtiden forsvinner våre siste gammelskoger, med myndighetenes velsignelse og økonomiske støtte.
Skogbruket benytter tabloide argumenter og påstår dagens skogbruk er bærekraftig, tilveksten er større enn noensinne. De argumenterer med klima og CO2 balanse. Tilveksten på gamle hogstflater er positivt, men hogst av den siste gammelskogen er det ikke. Gammel nordlig barskog binder mer CO2 enn tropisk regnskog på samme areal. I våre skoger er det meste av dette bundet i jordsmonnet og i myrpartier. Ved avvirking frigjøres mye av denne klimagassen som har blitt bundet i jordsmonnet i en sammenhengende prosess fra siste istid.
Vi må klare å holde på flere tanker samtidig. Vi kan ikke ofre biomangfoldet i gammelskogen for å kunne forbruke like mye energi som før. Og hogst av gammelskog redder uansett ikke klimaet, det gir faktisk et negativt bidrag. Det er selvsagt lønnsomt for skogbruket, særlig med subsidier i tillegg. Og det siste er ikke en del av skogbrukets tabloide argumentasjon.

Sabima: Bruk av skog i klimasammenheng
Eventyrskogene i Gaupesteinmarka

Skogen sover

Skogen sover fortsatt, selv om dagene er blitt lengre. På lørdag tok jeg en trugetur norvest i det som snart blir Gaupesteinmarka naturreservat. Spor etter elg, hare og andre av skogens dyr forteller imidlertid at det er liv her. En meiseflokk flyr forbi. Flaggspetten driver ivrig i spettesmia, en litt mer forsiktig hakking avslører tretåspetten. Svartspetten skriker der den flyr gjennom gammelskogen. Så det er liv i en skog som umiddelbart ser ut til å sove. Nede ved beverdammen er det også full aktivitet. Det blir kanskje kjedelig å ligge i hytta hele vinteren. Beveren klarer å få hull på isen, ofte ved demningen eller der en bekk renner ut i dammen. Det er en imponerende virksomhet, det er stier langt inn i skogen hvor osp og bjørk blir felt.
Om vinteren skal skogen oppleves med truger på beina. Det ideelle underlaget er skare med noen centimeter nysnø på toppen. Jeg bruker alltid staver når jeg går på truger. Er det kupert terreng må jeg ha to staver. I lettere terreng bruker jeg bare en, det er lettere å kombinere med fotografering. Staven fungerer også som en monopod.

2011 - International Year of the Forests

FN har erklært 2011 til å være Skogens År. Jeg kommer til å følge opp dette her på bloggen. Nettstedet www.gaupesteinmarka.no er dedikert min Skog, Gaupesteinmarka. Der er det informasjon om mitt store prosjekt gjennom mer enn 15 år. Dette prosjektet ser nå ut til å lykkes ved at et mer enn 6 km2 stort område blir vernet som barskog naturreservat. Fylkesmannen har informert om at verneplanen for Gaupesteinmarka snarlig vil komme på høring.
Jeg har valgt å illustrere dette første innlegget i 2011 med bilder fra et annet barskogreservat, Lerdalen på Vesterøy i Hvaler. Og her har vi en link til mitt andre store prosjekt for 2011. Nemlig å beskrive opplevelsesverdiene på Hvaler uten å ta for meg båtliv. En Hvalerguide for landkrabber.


Naturen har selv valgt å pynte dette treet med en hvit elg, en engleelg, til ære for Skogens År.


I Lerdalen finnes noen trær med enorme dimensjoner. Noen av disse er spart fordi de har en funksjon som grensetrær. Disse enorme enkelttrærne forteller oss hvilken dimensjoner som ville vært naturlig å finne i skogen om den fikk passe seg selv. Og hvilken dimensjoner vi vil se på nytt i vernet skog om hundre eller tohundre år.


En naturskog kan virke utilgjengelig. Og områder hvor skogen har kolapset som her kan være en utfordring å forsere. Men i det store og hele er naturskogen mer åpen enn en plantet skog og slike områder med my læger kan man velge å gå utenom. I Lerdalen er det også en gjennomgående sti som er grei å følge.