Gaupesteinmarka

Høsten har begynt å vise seg fram i Gaupesteinmarka. Denne serien bekrefter vel det. Det første bildet er av en tretåspett, den er en sjelden og stillferdig hakkespett. Den hakker forsiktig, høres omtrent ut som en spettmeis. Dette er en fugl knyttet til gammelskog av gran, den hakker ut reirhullet sitt i granstammer.
Fuglen på det neste bildet er en trekryper.

Libelle

Forrige søndag inviterte NOF Østfold på båttur i Ytre Hvaler nasjonalpark. Det ble ikke så mye fugl å se for meg, jeg gikk til og med glipp av høydepunktene. Som landkrabbe hadde jeg tidvis nok med å sette fiskebein, eller var det sjøbein. Se forøvrig Kai Edvards reiseskildring, jeg behøver ikke gjenta den. Derimot var dagen enda ung da vi gikk iland igjen på Skjærhalden. Jeg rakk en tur til Ørekroken og til Huserstøet på Asmaløy. Det var der jeg fanget denne libellen. Forøvrig er høsten med vindstille en befrielse. I hele sommer har det blåst noe uforskammet og en del av mine planlagte motiv har gått dukken av den grunn. Men, heldigvis holder libellene seg flyvende et stykke utover høsten.

Nøttekråka hamstrer for vinteren

En liten stemningsrapport fra terrassen på Hebekk.
Nøttekråka holder på lenge i hasselbuska. Den plukker en og en nøtt og samler i strupeposen. Deretter tar den en siste bukett med nøtter i nebbet og flyr til et større tre. Der plukker den løs nøttene en for en og samler disse også i strupeposen. Så drar den til skogs til sin hemmelige hamstringplass. Det er lett å se på fuglens strupe at nøttefangsten er verdt strevet.

Blå vannymfe

En liten næringsrik dam vest for Guttormsvauen huset et mylder av øyenstikkere. Det litt abstrakte innslaget med det grønne strået og den røde fargen fra steinene i dammen hever bilder, synes jeg.

Pilfink på Skjærhalden

Valg av fargeprofil er faktisk avgjørende når et bilde skal punbliseres på nett. Her har jeg konvertert til sRGB og boosta litt i tillegg.


En liten flokk unge pilfinker flakser rundt og fant seg noe å spise. Noen liker ikke menneskelige innretninger i naturbilder, men dette er nå engang pilfinkens naturlige biotop. Er selv fornøyd med fargetonene i dette bildet. Og klamma rundt rekkverket som et nebb med bolten som repeterer fargene på fuglens hode og gump.

Ung måke i Utgårdskilen

I Utgårdskilen på Hvaler er det greit for en måke å være. Er litt usikker på om dette bildet fungerer. Ville fange måka i sitt miljø, som i dette tilfelle er en fiskerhavn. Mulig dette blir litt rotete, med en litt for framtredende bakgrunn. Kom gjerne med kommentarer til det.

Bloddråpesvermernes hemmelighet

Jeg kan vel ikke påstå at jeg er ekspert på bloddråpesvermere, jeg så mitt første eksemplar på Nordre Sandøy i fjor. Det var en liten bloddråpesvermer, Zygaena viciae, som er rødlistet i Norge. I sommer dukket det imidlertid opp et utall på flere lokaliteter på Vesterøy og Asmaløy midt i juli. Dette var individer av både den lille, men flest av den vanligere seksflekket bloddråpesvermer, Zygaena filipendulae. I et par uker fikk jeg muligheten til å studere disse flotte sommerfuglene, før de plutselig ikke lengre var der.



Liten bloddråpesvermer, Zygaena viciae


De viste seg å være utrolig tillitsfulle og det var ikke noe problem å rigge til med stativ og fotografere dem der de satt på de lilla blomstene til blåknappen. Her satt de rolig i lange tider og flyttet kun på snabelen tidvis for å få tilgang på mer nektar. Etterhvert ble dette ganske kjedelig, jeg ventet på at de skulle fly for å forsøke på noen fluktbilder. Det var da jeg oppdaget det besynderlige med bloddråpesvermerne. Andre insekter flyr jo om de blir forstyrret. jeg forsøkte med litt brå bevegelser og etterhvert litt knipsing på blomsten. De satt om mulig enda roligere på blomsten. Ytterligere provokasjon førte til at de lot seg falle som paralyserte mot bakken. Der ble de liggende ofte med de røde undervingene opp innimellom vegetasjonen. Etter noen minutter i paralyse våknet de til og fløy av gårde. Dette må være en adferd bloddråpesvermerne benytter som en overlevelsesstrategi. Med sin svarte og rødflekkete kropp signaliseres at de er et giftbeger. Vitenskapen bekrefter at de faktisk er giftige. Denne fargekoden redder med andre ord både bloddråpesvermeren selv og deres potensielle fiender. For å få dem til å fly, må du ta insektet fra blomsten over i hånden. Holdes hånden høyt nok vil den velge å fly framfor å falle mot bakken. Problemet da er å klare dette samtidig som kameraet holdes klart.
Det hele viste seg enklere når de oppholdt seg på de gule blomstene til alanten. Disse er trolig ikke så rike på nektar, derfor flyttet bloddråpesvermerne oftere på seg. Men, uansett ikke enkelt å få gode fluktbilder.





Seksflekket bloddråpesvermer, Zygaena filipendulae


Et lite paradoks til slutt - grønn metallsvermer, Adscita statices, tilhører også familien bloddråpesvermere, Zygaenidae. Selv om den mer ser ut som et mintdrops enn et giftbeger. Og den flyr selvsagt avgårde om den blir provosert. Flukt eller paralyse er selvsagt ingen bevisst strategi fra insektenes side. Det er bare slik at de individer som har valgt feil strategi ikke har ført sine gener videre. Et paralysert mintdrops blir fort sett på som en godbit.


Grønn metallsvermer, Adscita statices


Alle bilder tatt håndholdt med Nikon D300 og 300mm f4.